Groundhog Day
Bilder: På tur mellom Hålebuka og Jøllestø 2. februar 2025.
Musikk: Variant av «The Revenant main theme» (Ryuichi Sakamoto) og «Please wait» fra Frankenstein soundtrack (Patrick Doyle).
Bilder: På tur mellom Hålebuka og Jøllestø 2. februar 2025.
Musikk: Variant av «The Revenant main theme» (Ryuichi Sakamoto) og «Please wait» fra Frankenstein soundtrack (Patrick Doyle).
9- og 39-åring spiller sammen akkordene C-F-C-G-Am (fra «Fix you»).
I DAG ER DET JULAFTEN! Jeg våkna tidlig og famlet med hendene rundt senga for å finne julesokken. Den hang på sengestolpen. Jeg tok den med opp i stua der Eivind og Sunniva allerede satt med hver sin sokk og så på TV. Jeg hadde fått Donald-tegneseriehefte og godteri i julesokken. Vi så på Skomakergata, Snipp og Snapp, Snekker Andersen og julenissen og andre filmer mens pappa ordnet i stand frokosten.
Til frokost var det hjemmelaget brød og salt lammelår. Det vil si, det var det jeg spiste. Det var mye annet pålegg også. Etterpå så vi på Reisen til julestjernen og Tre nøtter til Askepott på TV.
Så kom jeg på at jeg måtte pakke inn gavene mine. Mamma så litt rart på meg da jeg spurte om jeg kunne få gavepapir. “Hva er det du har laget for noe?” spurte hun. Jeg smilte bare hemmelighetsfullt. Jeg pakket inn hammeren til pappa, Tex Willer-boka til Jørgen, Ace of Base-kassetten til Eivind og isboksen til mamma. Den var ikke lenger kald, men det fikk vi ordne senere. Jeg hadde glemt bort dukken til Sunniva. Jeg skulle jo gjøre den mer lik Kjetil. Jeg kom på at Kjetil har grønne øyne, mens dukken til Sunniva har blå. Jeg lista meg inn på rommet til Sunniva og fant dukken. Det var noen små blå klistremerker på øynene. Jeg prøvde å skrape av disse, men før jeg ble ferdig kom jeg på at jeg måtte jo erstatte disse klistremerkene med noen grønne. Så jeg stoppa. Årh! Dette ble jo ikke noe bra. Jeg fant ut at jeg heller må gi Sunniva noe annet til jul. Men hva?
Etter grøten som var formiddagsmat måtte alle dusje eller bade og pynte seg. Så tok mamma bilde av oss i finstasen før vi reiste opp til frikirka på Nodelandsheia. Det kribla i hele kroppen mens vi hørte på pastoren snakke om Jesus som ble født i en stall for å frelse mennesket. Hva skulle jeg få til jul? Jeg hadde ønska meg mye, men visste jo at ikke kom til å få alt.
Da vi kom hjem hjalp vi mamma med å bære alle julegavene fra skapet i ganga og legge dem under juletreet. Det ble en svær haug! Akkurat da vi var ferdige med gavene ringte det på døra. Hvem kunne det være nå på julaften? “Hoohoooo!” ropte noen fra ganga nede. “MORMOR!” ropte jeg. Tenk at hun kom selv om vi hadde krangla så mye forrige gang hun var på besøk.
Vi så på Sølvguttene på TV som sang jula inn mens mamma og pappa kokte poteter og lagde saus. Elgsteken stod i ovnen og det lukta veldig godt i hele huset.
Middagen var god, og ingen krangla. De voksne drakk tomtebrygg og var i veldig godt humør. Mormor lo av Sunniva som sa noe rart. Jørgen og mamma lo da pappa fortalte hvordan han hadde tabbet seg ut i byen i dag. Jeg fikk ikke med meg hva han hadde gjort feil, men jeg lo også for det var så gøy at Jørgen lo. Eivind herma etter en som heter Oluf på TV og da lo alle. Etter middagen leste pappa juleevangeliet. Jeg tror jeg har hørt juleevangeliet over tjue ganger i en eller annen form i løpet av desember. Etterpå ba pappa til Gud. Det tok lang tid, og alle vi barna satt og slang med beina og kastet lange blikk bort på gavene under treet.
Vi spiste riskrem til dessert, tror jeg. Jeg klarte ikke lenger å konsentrere meg om noe annet enn gavene. Men vi måtte fortsatt vente lenge etter desserten før vi kunne begynne å åpne dem. Alt skulle ryddes av bordet og vaskes opp. Vi har oppvaskmaskin, men av en eller annen grunn måtte masse vaskes opp for hånd.
Men så var det endelig klart for gaver. Jeg og Eivind leste opp fra til-fra-lappene. Det var mange gaver, store og små, myke og harde. Jeg husker ikke alt hva de andre fikk, men jeg fikk politistasjon og ambulansehelikopter i Lego, sjørøverskute i Playmo, nytt akebrett og små brannbiler. Og så fikk jeg det jeg ønska meg mest, små Manchester United-fotballfigurer! Jeg tror aldri jeg har vært så glad før. Eivind fikk sjørøverskute og piratøy i Lego og kamuflasjebukser. Jørgen fikk kikkert og modellfly. Sunniva fikk en bamsehund som kan bjeffe og små kopper og tekanne. Alle vi barna fikk også hver vår joggedress som vi byttet til med en gang.
Det var så gøy å ha mormor der også. “Å herligland! Fikk du det?” sa hun da vi viste frem alt vi fikk, og så slo hun hendene sammen og satte opp et sånn overraska uttrykk, og da følte vi oss enda heldigere.
Jeg fikk ikke pjamas, men pappa hadde kjøpt en pjamas til mamma som hun ble veldig glad for. Jeg tror kanskje at pappa trodde at jeg hadde foreslått at han skulle kjøpe pjamas til mamma og ikke til meg. Jaja, det viktigste er jo at han fant noe mamma ble glad for.
Alle ble også glade for mine gaver. Eller de ble mest letta over at tingene de hadde leita etter ikke var mistet for alltid, og siden det var julaften ble ingen sinte på meg fordi jeg hadde tatt dem. Jeg gav Sunniva en av brannbilene jeg hadde fått. Jeg sa ingenting om hva jeg hadde gjort med dukken Kjetil. Håper hun ikke merker noe.
Etter gaveoppakningen lekte vi med det vi hadde fått. Jeg og Eivind satte oss ved kjøkkenbordet og bygget legoen vår. Pappa hjalp meg av og til. Senere spiste vi kake og småkaker og drakk julebrus, og vi fikk nesten være opp til midnatt.
Da jeg la meg tenkte jeg dette var en jul jeg må huske på til jeg bli voksen. Jeg er bare åtte år og har mange julaftener foran meg, men jeg kan ikke forstå at man kan ha en finere julaften enn dette. Jeg håper alle barn kan oppleve en sånn dag en gang. Å våkne så glad og forventningsfull, se gøye ting på TV mens man spiser godteri fra julesokken, spise seg god og mett på deilig mat, å kjenne det krible i kroppen for man gleder seg så til å åpne pakker, å se familien sin smile og kose seg. Å ligge i senga og føle seg trygg og varm og glede seg nesten i hjel til neste dag da man skal leke med alt det fine man har fått.
Takk Gud for jula, og takk mamma og pappa også. Og takk Sunniva, Eivind og Jørgen.
Arnfinn Aurebekk, 8 år, Skrefjellvegen 3, Hortemo.
Bonus: Her er et bilde fra 1. nyttårsdag rett før vi ødelegger tennene våre på pepperkakehuset.
I dag er det 23. desember og lille julaften – siste dag før julaften! Da jeg stod opp løp jeg opp for å se på barne-TV. Selv om pappa hadde vært oppe mange timer allerede og fyrt i ovnen var det litt kaldt. På TV gikk programlederen i sånn fin jule-pyjamas mens jeg satt og frøs i t-skjorte og truse. Jeg skulle ha ønska meg pyjamas til jul, eller “pjamas” som vi sier i min familie. Men nå er det for sent, alle julegavene er allerede handla.
I dag trengte mamma en pause fra juleforberedelsene og tok med meg, Sunniva og Jarle opp i lysløypa på Nodelandsheia. Det var veldig fint vær, masse snø og skikkelig julestemning.
Da vi kom hjem med bilen var pappa på vei ut. Han virka veldig stressa for noe. Han hvisket til meg “vet du hva mamma ønsker seg til jul?” Pappa hadde tydeligvis glemt å kjøpe julegave til mamma, og nå var det lille julaften og han måtte skynde seg å kjøpe noe. Jeg rista på hodet. Jeg ville ikke si “krokan-is” for det hadde skulle jo jeg gi henne. Da kom jeg på at jeg ønska meg en pjamas, men jeg hadde ikke lyst til å gi pappa enda en ting å tenke på når han var så stressa, så jeg bare mumla “kanskje du kan kjøpe en pjamas til meg?» Jeg tror ikke han hørte det.
Mens pappa var borte kom bestemor på besøk. Hun skulle bare levere noen pakker. Akkurat som mormor er bestemor veldig glad i oss barnebarn. Hun er mammaen til pappa, og kan være litt streng av og til, men hun er også veldig grei. Hun lager ofte lapper når vi er på besøk, og de er dritgode. Mamma spurte hvor hun skulle feire jul, og bestemor sa at hun skulle feire jul i Arendal. Hun skulle kjøre rett fra oss og til Arendal hvor hennes eldste sønn bor. Han heter Johan Jørgen og er min onkel. Johan Jørgen er gift med tante Pie, og de har tre sønner som er mine fettere, Jon, Per og Ove. Om sommeren pleier vi å besøke onkelen min i Arendal. De har et hus med veldig fin utsikt til sjøen, og så har de en stor hage hvor det vokser alt slags som vi kan spise. Bjørnebær, bringebær, jordbær, stikkelsbær, kirsebær, rips, solbær, sukkererter, plommer, pærer, epler, og enda mer. Når jeg bli voksen vil jeg også ha sånn hage som tante Pie har. Bestemor gav oss alle en klem med de myke kinnene sine, og så sa hun med sin skjelvende stemme at “nå må dere ha en gledelig jul alle sammen” og kjørte avgårde i sin grønne Toyota Corolla.
På ettermiddagen kl 17 kom julenissen til Skrefjellvegen. Alle barna i veien, og fra andre veier på øvre Hortemo, hadde kommet for å få godtepose og brus av julenissen. Vi stod i bunnen av akebakken og så at nissen kom i en slede trukket av en hest. Jeg hørte Tommy spørre noen andre om hvorfor nissen ikke kom med reinsdyrene sine. Godt spørsmål, tenkte jeg. Alle barna fikk hver sin godtepose og brus. Eivind lå hjemme med hjernerystelse så jeg måtte spørre nissen pent om å få en ekstra pose og brus til min syke bror, og det fikk jeg. Eivind ble veldig glad for godteriet. Han var litt bedre, og hadde fått lov til å flytte ut fra senga til sofaen i stua. På kvelden lå han og spiste godteri og så på mens vi andre pyntet juletreet.
På TV etterpå så vi “Da Capo! På lille julaften”. Det er det alle i Norge ser på TV denne kvelden. Da er det folk som synger julesanger, ei som heter Ingrid Espelid Hovig lager masse julemat, og så viser de “Grevinnen og hovmesteren” som er en kort film som er veldig morsom. Eivind fikk til og med komme og se på i de ti minuttene “Grevinnen og hovmesteren” varte.
Mamma sa at vi måtte sovne fort i kveld, for de ville ikke legge inn julesokken vår før vi hadde sovna. Jeg var så spent og gleda meg så til julaften at det tok lang tid før jeg sovna. Jeg lå lenge og hørte på lydene av mamma og pappa som ordnet ting til neste dag.
God natt
Etter en litt sein frokost pakket jeg og Eivind hver vår sekk med skøyter, puck og hockeykøller. Det tok omtrent femten minutter å gå til jordet på nedre, og på veien stoppa vi ved Hortemo kolonial for å kjøpe med oss brus. Jeg kjøpte sitronbrus og Eivind kjøpte RC Cola.
På skøyteisen traff vi på flere vi kjente, og nesten alle var med i en svær ishockeykamp. Det var så vanskelig å vite hvem som var på laget mitt, men jeg visste at Eivind var på mitt lag, så jeg prøvde bare å sentre til ham når jeg en sjelden gang fikk tak i pucken.
Litt uti kampen forsvant bare Eivind. Jeg skøyta litt her og der og så etter ham, og så så jeg at han stod og holdt seg i et tre i utkanten av isen. Han virka så rar og fjern, og jeg spurte om hva som hadde skjedd. “Slo hodet», sa han lavt. Jeg støttet ham bort til sekkene våre. Så skifta vi til sko og begynte å labbe hjemover. Vi måtte gå veldig sakte for Eivind hadde så vondt i hodet. Jeg tenkte at det egentlig er litt rart at de voksne sier at vi må ha på oss hjelm når vi sykler på tørr asfalt, men ikke når vi går på skøyter på speilblank is.
Det var en dum avslutning på den fine turen, men jeg kunne i hvert fall være ute og leke etterpå. Eivind derimot måtte ligge helt i ro i senga si. Han fikk ikke lov å se på TV. Han fikk til og med ikke lov til å lese tegneserie. Mamma sa at han hadde fått hjernerystelse. Jeg så for meg hvordan Eivind sin hjerne ble dunka hardt frem og tilbake inni hodet da han slo seg på isen.
På ettermiddagen var jeg med pappa og handla juletre på Nodeland hos en pappa kjenner fra frikirka. Det var viktig for pappa å finne et fint tre, for han sa at mamma er veldig nøye på hvordan treet skal være. Jeg syns det blir fint uansett for når all pynten er på så ser man nesten ikke treet under. Treet kosta 100 kroner.
Da jeg pussa tennene tenkte jeg på at det var synd på Eivind. Nå var det jo snart jul og han lå bare i senga si og kjeda seg. Han fikk ikke lov å se på noe, men han kunne jo høre på noe. Mamma ropte at jeg måtte komme og legge meg, men jeg løp opp trappa og gikk bort til kassettspilleren. Jeg trykka på en knapp og den åpna seg. For en flaks! I kassettspilleren var det en Ace of base-kassett. Favorittmusikken til Eivind, og en perfekt julegave til ham!
Mamma var litt irritert da jeg kom ned til henne igjen, men det gikk fort over da jeg sa at nå har jeg funnet julegaver til alle i familien. Jeg må bare huske å fikse dukka til Sunniva i morgen.
God natt
I dag var det kosetime på skolen. Alle kunne ta med seg litt godteri og ei brus hver. Jeg hadde med ei pakke med “Fantomet lørdagsgodis” og en flaske Asina appelsinbrus. Etterpå tok vi buss ned til Greipstad kirke for å være med på julegudstjeneste. Alle var så glade for at det var siste skoledag før jul. Til og med frøken virka i godt humør selv om hun måtte hysje på oss ganske mye.
Etter skolen ble jeg med mamma til byen for å handle juleklær. Mamma er veldig nøye på at vi ser fine ut til jul, og hun må ha to antrekk til alle oss fire barna klare til jul før hun kan slappe av. Jeg måtte ha ny hvit skjorte og sløyfe. På en butikk så jeg en reklameplakat hvor en mann hadde rosa sløyfe og rosa magebelte. Jeg syns det så veldig stilig ut. Mamma kjøpte sløyfa, men hun sa at jeg ikke trengte et så stort magebelte.
På kvelden satte vi sammen og pynta pepperkakehuset. Pappa lagde knekk som han brukte til å lime sammen veggene og taket, og så brukte vi resten av knekken til å feste godteriet på huset. Pappa brukte så mye knekk mellom alle delene i huset at jeg tror vi kunne ha hoppa oppå det uten at det hadde blitt ødelagt. Og på taket var det så mye knekk at det hadde tålt å bli satt ute i regn uten at det hadde lekket inn vann. Pappa er alltid veldig nøye når han bygger ting at de skal tåle mye. Stakkars tennene våre som skal prøve å tygge gjennom dette huset.
Da jeg la meg hadde jeg skikkelig god juleferiefølelse. Eivind sa at de hadde måkt jordet på nedre for snø og at vi kunne gå der og skøyte i morgen. Det gleder jeg meg til!
God natt
I dag var Jarle med meg hjem etter skolen. Vi gikk på ski i Skrefjellvegen. Det hadde snødd mer i natt og ingen strøbiler hadde vært ute og strødd grus på veien, så det var perfekte forhold for å gå på ski og å renne ned den bakken som du ser helt i bakgrunnen her. Det er den samme bakken som jeg tidligere skrev om der alle barna i veien renner på akebrett.
Mamma lagde også resten av julekakene i dag. Måkelorter, kransekaker, delfiakake og risboller. I tillegg lagde hun et pepperkakehus som vi skal pynte i morgen.
Måkelorter høres veldig ekkelt ut. Det er rart at noen har funnet ut at det er et godt navn på en småkake. Det er jo som om de ikke vil at noen skal smake på de engang. Kanskje er det akkurat derfor de kalles måkelorter også – de er så gode at de som baker dem vil ha alle for seg selv. Jeg og Jarle fikk hver vår måkelort. Å så godt!
På kvelden var det skoleavslutning i gymsalen på skolen. Vi i min klasse skulle ikke gjøre noen ting bortsett fra å se på at elever fra andre klasser fremførte skuespill og dikt og sanger. Eivind og hans femteklasse hadde øvd inn et skuespill uten at læreren deres visste om det. Like før de skulle opptre gikk alle femteklassingene inn bak scenen, men læreren skjønte ikke hvor det ble av dem. Han gikk til og med helt ut av gymsalen for se etter dem ute. Heldigvis var det noen som fikk tak i ham så han fikk se klassen hans opptre på scenen.
Det jeg husker best fra avslutningen var hvordan en mann spiste bollen sin. Han holdt den ikke opp til munnen og spiste av den som er vanlig, men han rev av én og én bit som han så tygget i seg. Jeg syns det var så rart at jeg spurte mamma hvorfor han gjorde det. “Det er sikkert fordi han er så glad i boller”, svarte hun. Jeg er veldig glad i rista brødskive med bringebær uten at jeg sitter og plukker den fra hverandre med fingrene av den grunn.
I morgen er det siste skoledag før juleferien.
God natt
Det var juleavslutning på søndagsskolen i dag, og vi fremførte juleevangeliet på scenen foran på bedehuset. Det gikk ganske greit. Jarle og Eirik klarte å la være å fekte mens englekoret sang. Mamma tok bilde av oss. Ser du meg?
Etterpå var det kake og kakao utenfor i snøen. Jeg tror de voksne tenkte at det var gøy for oss barn å være ute og leke i snøen, men vi hadde andre planer. Jeg, Jarle, Eirik, Halvor, Eivind og Andreas ville heller gå på skøyter. Så alle løp hjem til sine egne hus for å hente hockeyskøyter og hockeykølle. Så møttes vi på ei lita tjønn bak Halvor og Andreas sitt hus. Bare det å gå på skøyter er veldig vanskelig, og man blir veldig fort sliten. Når man i tillegg skal holde ei kølle og prøve å dytte på en liten sort puck blir det megavanskelig. Likevel er det skikkelig gøy.
Senere på dagen dro vi ned til teateret i byen for å se på forestillingen «Like til Betlehem.» Det er egentlig akkurat det samme som det vi fremførte på bedehuset tidligere på dagen, bare mye lengre, mange flere skuespillere og masse musikk. Det var ganske gøy, men også litt skummelt. Kong Herodes spesielt var veldig skummel. Jeg spurte mamma om det var onkel Jan Olav som var Herodes, men da smilte hun bare og sa “hysj”. Onkel Jan Olav er ganske morsk, det vil si at han ser litt sint ut, men jeg tror bare det er utenpå. Jeg tror tante Grete, som er så snill, ikke ville ha gifta seg med Jan Olav hvis han var like fæl som Herodes.
Da jeg la meg tenkte jeg at nå har det nesten vært for mye jul og Jesus-barn. I morgen er det juleavslutning på skolen, så jeg håper at det ikke er flere skuespill om juleevangeliet der, for den historien kan jeg utenat nå.
God natt
Jeg tror ikke mormor kommer på julaften, for i dag kom mormor på besøk og vi krangla mye.
Det var den store dagen for å gjøre huset klart til jul. Mamma og mormor vaska vinduer, tak, vegger, inni kjøkkenskap og oppi skuffer. De vaska lister, pianoet, lamper, bak TV-en. Ja de vaska faktisk overalt! Og så rista de tepper, vaska og bretta tøy, bakte pepperkaker, kakemenn og krumkaker. De pussa sølvtøy og messing. Det betyr at de gned en slags krem som lukter veldig mye og veldig rart med en fille på sølvskjeer og sølvkakespader og sølvlysestaker til de skinte.
Pappa hjalp meg og Eivind med å teipe firkanter med rød teip på vinduene på rommene våre, og så spraya han et hvitt pulver rundt de røde firkantene så det ut som snø. Det ble skikkelig fint og julete. Etterpå var vi med og bakte kakemenn med mamma helt til vi begynte å krangle. Jeg kan nesten ikke huske hva vi krangla om. Jeg tror kanskje jeg syns Eivind spiste så mye deig, og så tok jeg enda mer, og så tok han enda mer, og så mista Sunniva masse deig på gulvet, og så var Jørgen irritert for at det ikke ble lørdagspizza i dag, og så ble pappa sint for noe, og så ble det for mye for mamma. Hun hylte at vi måtte komme oss vekk så mormor ble helt forskrekka. Og etterpå gikk mormor, så jeg tror neppe at hun kommer til oss på julaften. Det skjønner jeg også, for jeg ville heller ikke hatt lyst til å være på en sånn krangle- og kjefteplass på julaften.
Men etterpå ble det koselig igjen. Da hadde mamma roet seg ned, pappa var i godt humør, Jørgen leste Tex Willer og vi andre satt og så på Jul i Skomakergata og spiste hver vår kakemann, pepper og krumkake. Dessuten var det så ryddig og fint overalt, og huset lukta en blanding av alle slags julelukter.
I morgen er det juleavslutning med søndagsskolen. Jeg skal være ninja sammen med Jarle og Eirik, og etterpå håper jeg vi kan gå på skøyter.
God natt
Etter skolen i dag snakka jeg med Halvor på skolebussen. Han er ett år eldre enn meg, så vi går ikke i samme klasse. Men han er gøy å være med. Jeg og Halvor pleier å konkurrere om å spytte lengst. Vi har øvd så mye på å spytte at nå er vi veldig gode begge. Vi spytter og så måler vi med stegene våre hvor langt det er. I dag fant vi ut av at vi skulle hugge etter fine steiner. Det gjør vi også ofte sammen. Vi finner mye kråkesølv, men det fineste vi kan finne er kobberkis. Det er best å hugge i fjellet bak huset vårt, så jeg fulgte med Halvor hjem der han fant fram en hammer og en liten bøtte han kunne ha steinene i, og så gikk vi sammen opp Skrefjellveien til meg. Jeg tok med meg hammeren jeg hadde funnet i går, og som egentlig var julegave til pappa.
Det var ganske kaldt å sitte og hugge etter stein. Og så ble det mørkt ganske fort. Men til slutt trodde vi at vi så at det skinte i fjellet som om det var kobberkis der. Jeg ble veldig ivrig. Jeg hamret og slo med hammeren, fortere og hardere, og plutselig dro jeg hammeren så fort bak at jeg dunket den spisse baksiden av hammeren rett i bakhodet mitt. Det var forferdelig vondt. Jeg dro av meg lua og Halvor så at jeg blødde. “Du har slått hull i hodet” ropte han. Jeg ble veldig redd og løp hjem. “Hull i hodet”? Hva betyr det? Kommer hjernen min ut? Men mamma sa at det gikk bra. Hun renset såret mitt og holdt med en klut på såret til det sluttet å blø.
Etter middag ble alle vi barna bedt om å holde oss nede på rommene våre fordi mamma skulle ha klubb. “Klubb” høres jo litt kult ut, men når det gjelder mammas klubb betyr det bare at hun får besøk av noen venninner. De sitter og skravler og spiser rundstykker som mamma har laget. Det lukta veldig godt av ferske rundstykker, eggerøre og karbonader i hele huset da vi måtte gå på rommene våre. Jeg skjønte også hvorfor pappa hadde gjort så mye rent i går.
Jeg tilbrakte resten av kvelden med å tegne skihoppere. Jeg hørte at det kom inn mange damer i huset. De virka veldig glade. De snakka høyt og lo. Tante Aslaug var der også, det hørte jeg fordi hun har en veldig kraftig stemme.
Da det var tid for kveldsmat kom pappa ned og spurte om jeg ville ha et rundstykke med skinke og eggerøre. Det ville jeg, og det var utrolig godt! Jeg listet meg opp og satt musestille på kjøkkenet og spiste rundstykket mens jeg hørte på de voksne i stua. Det er i grunnen ganske koselig når mamma har klubb. Ofte så virker det kjedelig å være voksen, men jeg skjønner at det kan være gøy også når de skravler så mye og ler så høyt.
På sengekanten sa pappa at det sikkert er noen kakerester til oss vi kan få i morgen.
God natt